Noen ganger..

.. er ting lett. Som å si til ja til en kafétur eller å se tv hele ettermiddagen. Som å smile, le og være glad, eller å være lykkelig uten å egentlig vite hvorfor.

.. er ting vanskelig. Som når man egentlig vil snakke, men ordene setter seg fast i halsen og gjør det vanskelig å puste. Eller når man sitter inne med følelser man ikke klarer å dele med andre og man føler seg helt alene selv om man er omringer at fantastiske personer. Når man ikke aner hva man vil og ikke har peiling på hvordan fremtiden ser ut, ikke en gang om to måneder. Når man for alt i verden skulle ønske at man hadde en plan, eller en anelse om hva som kommer til å skje. Som tidenes dårligste hårdag hvor håret nekter å ligge litt fint og man ser ut som et troll. Eller når man sitter og stirrer på det lille bildet med den grønne firkanten nede i høyre hjørne og ønske for alt i verden at det popper  opp en stor hvit firkant med tekst på ved siden av boksen helt til høyre, eller når man biter seg i leppa og selv sender en slik boks til det lille bildet med den grønne firkanten i høyre hjørnet for så å krysse ut den hvite boksen med tekst og holde pusten til man får svar. Eller når man ikke får svar og føler seg du.

Livet..

Reklamer

I found my motivation…

…in a bottle of wine and a box of chocolate

Jeg har laget meg et lite rede i hjørnet på hybelen min. En god stol med et nattbord på ene siden og et bord på den andre. Her sitter jeg med pensumbøker, mørk sjokolade og et glass vin på nattbordet og pc, notatblokk og ei lampe på bordet på andre siden. Jeg hadde egentlig et bilde, utrolig men sant, men pcen min vil ikke innrømme at den kjenner mobilen min så de connecter ikke. Jeg skriver hvertfall om førsteinntrykk når det kommer til vert og gjest og hvordan dette påvirker både vertens oppførsel og gjestens oppfatningen av produktet eller opplevelsen. Jeg har skrevet en side og har bare ni sider igjen..!
Ellers så har jeg hatt ganske mange, lange pauser i dag, men de har ikke blitt brukt på tull hvis det er det du tror. Neida, jeg har brukt dem flittig. Nemlig til å se Sex And The City. Den som sier at det ikke er noe å lære der har ikke fulgt med på episodene.

Sånn, nå har jeg avtalt med meg selv at hvis jeg skriver minst en side til i dag så skal jeg få se paradise hotel i dag. Hvis ikke så blir jeg irritert på meg selv, men kommer sannsynligvis til å se det likevel (hysj, ikke fortell meg det! Jeg er så streng).

Og til de som har ferie etter denna uka. HYSJ på dere, jeg vil ikke høre det!

If only, but what if?

Mitt eget liv er noe av det vanskeligste jeg har opplevd. Det å være meg, ta egne valg og bestemme over min egen framtid, skremmer (ironisk nok) livet av meg. Før var alt enkelt, det eneste vanskelige valget jeg måtte ta var å bestemme noen valgfag på videregående. Og uansett hvilke fag jeg tok ville jeg få vitnemål og mulighet til å velge utdannelse. Enkelt som bare det. Før det igjen var livet enda enklere, det var barnemat det. Jeg bare visste det ikke. Hele livet fram til nå gikk jeg og tenkte at «bare jeg blir eldre» og «bare jeg starter på studier» og «bare jeg blir ferdig med barneskole, ungdomsskole, videregående…». Alt ble enklere og alt fiksa seg bare jeg ble litt eldre og kom over et eller annet fag på skolen. Barebarebarebare. Jeg var et barebarn. Hadde jeg bare visst, jeg skulle så gjerne fortalt lillemeg at jeg måtte begynne å tenke og gjøre ting, ikke bare tenke at det kom til å bli bedre når jeg ble eldre. Jeg burde tatt en avgjørelse på hva jeg ville gjort med framtiden min, jeg burde fått mer livserfaring og jeg burde opplevd mye mer.

Det er så enkelt å si burde og hvis..

Sannheten er vel den at jeg ikke vet hva jeg vil. Jeg vet ikke om jeg skal bli i Alta og ta bacheloren min eller om jeg skal studere noe annet. Jeg har søkt litt rundt og så får vi se, jeg vet ikke. Jeg vil virkelig ikke reise fra livet her i Alta, men mange av de jeg faktisk henger med reiser i år og kommer ikke til å være her neste år. Samtidig så vet jeg ikke hva jeg vil, eller, jeg vil alt. Problemet er bare det at jeg ikke klarer å bestemme meg. Skulle gjerne ha reise hele verden rundt, jobbet på en liten bar i syden, jobbet i disneyland eller jobbet i et u-land for å hjelpe fattige. Jeg skulle virkelig tatt meg selv i nakken og blitt mer sosial, fått masse nye  venner og lært masse av dem. Det er så mye jeg vil og som jeg skulle ønske jeg turte, men som jeg ikke klarer. Og de få mulighetene jeg faktisk får, de tar jeg ikke fordi jeg sitter for lenge og tenker : tenk om det ikke funker? Tenk om jeg ikke klarer det? Tenk om jeg ikke kan?

Og det mest irriterende er at jeg sitter her og er så klar over det, inne i hodet mitt vet jeg at jeg kan klare det meste, MEN, ja, for det er alltid et jævla MEN!

Begge vet det, det er over, det som aldri var. Andre har alltid sagt at det har ligget noe bak blikkende de har sendt hverandre, men det har aldri vært annet enn blikk og det vet de begge to. Nå er det for sent, og begge vet det. Det syns i de få blikkene de sender hverandre, uten å si noe. De utveksler aldri ord, kun de få sekundene med øyekontakt. Og alt blir på en måte sagt, begge vet at de kunne, men begge vet også at ingen av dem gjorde noe. Og nå er det over. Han vet at hun sitter med chatten hans åpen på facebook, akkurat som han, og har lyst til å skrive noe, men klarer det ikke. De vet at det er slutt, hun vet at han reiser og har masse venner der han skal og han vet at hun aldri kommer dit fordi hun ikke er den som tar store sjanser. Begge vet at de aldri kommer til å få sagt farvel, det vil alltid være åpent. Han vil for henne, og hun vil for han, alltid være den som kunne vært, men som aldri ble.

Amors giftpiler

I det siste har det blitt mye guttesnakk her oppe. Plutselig har alle på en eller annen måte fått en relasjon til en eller flere mennesker av typen mannebein. Til og med jeg ble på en eller annen måte dratt med i denne tingen som suser igjennom Alta. Jeg ble tydeligvis ikke bitt hardt nok, for jeg slapp fri innen en uke. Så nå venter jeg bare på at de andre også skal komme ut av det. For det er jo som regel sånn det er. Man møter et mannebein, som man selv liker eller som liker deg, så prater man litt, kanskje noen til og med kysser og gjør sånne ting man i gamle dager ikke gjorde før man var gift, og så er det over. Det kan gå noen dager eller år, men i vår alder slutter det som regel en eller annen gang. Det er ikke meningen å ødelegge noens drøm om snart å møte «the one», det er faktisk noe jeg håper og tror alle gjør. Kjør på folkens, kos dere, test ut og ha det gøy. En eller annen gang kommer mc. dreamy eller frøken «alt jeg vil ha» susende inn i livet ditt og da er det gjort. Og da skal jeg med glede komme i bryllupet deres og spise meg stappmett på kake.

Mens både den ene og andre har funnet den de håper er den rette, hvertfall for en liten stund, har jeg drukket en kaffekopp, blitt livredd for kaffekoppen var fordi pågående for fort og fått koseoverdose (les: blitt holdt rundt, kost med på ryggen og fått søte kommentarer hvisket i øret) av en fyr som blir kalt Lars Monsen (men som selvfølgelig ikke er Lars Monsen!).

Men både ut fra alle samtalene jeg har hatt her oppe den siste uka og alle tankene jeg har tenkt alene, kommer jeg fram til at jeg ikke vil ha noen spesiell (enda er nøkkelordet, for ellers kommer dere til å si at jeg tok feil og jeg liker ikke å ta feil). Jeg er redd for å møte en kul fyr og ødelegge noe som kunne vært et flott vennskap ved å tro at vi kan være sammen. Men det er kanskje fordi jeg ikke vet bedre, for jeg har jo ingen anelse! Ingen kunnskap om noe sånt, jeg vet ikke hva det vil si å virkelig være forelsket en gang eller ha noen som er supermegaglad i meg.

Sannheten er at jeg elsker å være alene, alene eller med venner. Jeg elsker det. ❤

Irritasjonsmoment # 1

Jeg skal nå ta opp et fenomen som jeg ikke er spesielt fan av og som jeg virkelig ikke forstår meningen med. Det er det såkalte «markeringsritualet» sugemerker.

– utdrag fra wikihow:

A hickey is a discoloration of the skin—a bruise, really—caused by prolonged suction of the tongue and mouth against the skin. Hickeys are a mark of love or possession that advertises the hickey wearer’s relationship with the hickey giver.

Place your lips against the skin, leaving your mouth open slightly in the middle. Your lips should be parted as though you are saying the letter “O.”

Suck on the skin. Make a good seal with your lips against the skin, and suck the skin as though you’re trying to suck it into your mouth. Continue applying suction for at least 30 seconds, possibly more. The suction will break the capillaries beneath the skin and cause the characteristic bruising that is a hickey.

Da er det offisielt, jeg har fått mitt/mine første sugemerke/r.

Ettersom kameraet mitt har gått i hi måtte jeg ty til vår kjære google images. I dag tidlig så det litt sånn her ut, bare at det var to svære. Det er mye bedre nå, men det syns. Det var et veldig dårlig bilde, men jeg går ut ifra at de fleste har sett sugemerker før så jeg lar dere bruke fantastien, eller ikke.

På begge sider av halsen, langt oppover. Og jeg liker det ikke og jeg er hvertfall ikke stolt. Jeg forstår virkelig ikke poenget med det, det gjør vondt, er hvert fall ikke pent og jeg tror ikke det er spesielt deilig å gi det heller. Så hvorfor? Neste gang noen prøver å gjøre det på meg slår jeg, hardt. Da jeg kom hjem i dag, ble jeg minnet på at vi får familiebesøk på middag i dag. Så jeg går nå rundt med et stort skjerf og skylder på at jeg er forkjølet. Og i tilegg til det gjør det vondt! Det gjør vondt å få det og det gjør kjempevondt dagen etterpå. Jeg skjønner ikke poenget med deg. Er det liksom den menneskelige formen for å tisse på bakken for å markere teritoriet? For hvis det er det, så vil jeg bare ha det klart at hvis noen skal tisse på meg så er det meg, og meg alene!

Dansende fjær

Jeg skulle gjerne levd for mange hundre år siden i Amerika og vært indianer. Tenk å kunne leve i ett med naturen. Indianere er kjent for å være gode hestefolk som var utrolig flinke på hesteryggen, det skulle jeg gjerne vært. Tenk å kunne ri en stor, stolt pinto ute på prærien. Hadde jeg kunne reist tilbake i tid og opplevd noe, så tror jeg det hadde vært mitt ønske. Noen må be meg på utkledningsfest snart så jeg kan kle meg ut som drømmen min!


I’m in Alta with tequila

Photobucket

Dagene jeg blogget

desember 2018
M T O T F L S
« mai    
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930
31  
Reklamer